Jesu Kristi evangelium er mer enn et knippe læresetninger. Det er et fellesskap av virkelige mennesker som bor på virkelige steder.
I Kirkens tidlige år, på 1800-tallet, samlet de siste-dagers-hellige seg på ett sted for å bygge opp et åndelig fellesskap. De kalte det ofte Sion. Disse konvertittene utvandret fra Nord-Amerika, Europa og øyene i Stillehavet, og forlot alt de kjente for å komme til Utahs fjellandskap. Sammen skapte de et nytt hjem, men mistet aldri sitt eget hjemland av syne. En gammel mormon-salme beskriver følelsen:
O kjære hjem, hvor enn jeg ferdes,
i fremmede land, på fjerne hav,
mens tiden rinner jeg savner sårt
og lengter så inderlig dit.
Hvor vakker naturen enn er,
og venner er gode og sanne,
om livet gir sang og glede,
mitt hjerte lengter til deg.
I de senere generasjoner har ikke siste-dagers-hellige lenger samlet seg på ett sted, men isteden dyrket fellesskapet i sine egne hjemland og forsamlinger. Uansett hvor vi befinner oss, er menneskene vi er glad i og stedene vi bor, en del av oss.
Det særegne og det universelle
Mye har blitt sagt i de senere år om globalisering og hvordan teknologi og handel bringer forskjellige kulturer nærmere. Men lokale levemåter har ikke blitt borte. Folk verdsetter særegenhetene i egne kulturer enda mer.
Siste-dagers-hellige har en felles identitet som medlemmer av en verdensomspennende kirke, men har også lokal identitet som innbyggere i sine egne land og byer. De trenger ikke å forkaste den ene for å være den andre. De gleder seg over skikker og nyanser i sine unike kulturer, men lar seg veilede av Jesu Kristi universelle budskap. Dette budskapet undervises i Mormons bok. “Han innbyr dem alle til å komme til ham og ta del i hans godhet. Og han viser ingen bort som kommer til ham, hverken sort eller hvit, trell eller fri, mann eller kvinne… alle er like for Gud” (2 Nephi: 26:33).
På mange måter er vi produkter av menneskene rundt oss og stedene hvor vi bor. Følelsene vi deler med våre venner og andre troende, bidrar til å forme vår karakter. Forfedre som kom før oss, gir mening til vår egen vei gjennom livet. Særegenhetene til landene vi bor i, gir oss åndelig lærdom og bidrar til å gjøre oss til den vi er. Den pulserende musikken og de sterke fargene i Latin-Amerika, det fuktige klimaet og de sofistikerte bysentrene i Asia, de arkitektoniske underverkene i Europa og havet som omgir øyene, danner en åndelig horisont for dem som bor der.
Vai Sikahema, en siste-dagers-hellig som er født og oppvokst på Tonga, forklarer det polynesiske folkets åndelige karakter: “Over hele Polynesia er vi kjent for vår tro, vår barnlige tro, og det er slik fordi våre forfedre seilte over Stillehavet og var avhengige av sin tro. De ba om beskyttelse mens de seilte. Og det hjalp dem. I vår tid gir den slags tro og restene av den fortsatt gjenklang blant vår tids polynesiere.”
Elena Nechiporova, en siste-dagers-hellig fra Moskva, ser en sammenheng mellom sin tro og den russiske folkesjelen: “Når jeg er andre steder, begynner jeg å savne familien, de åpne landskapene i Russland, så vel som de dype skogene og de høye toppene. Det finnes noe slikt som en åpen russisk folkesjel som omfatter mye visdom og langmodighet, selv om det kan synes som en gåte. Innenfor Russlands enorme landområder, er det så mange forskjellige nasjonaliteter, og disse folkeslagene kan forenes i evangeliets fellesskap og håp.”
Sion hjemme og ute
Mormons bok beskriver det ideelle samfunnet av hellige som “Sion”. Et slikt samfunn finnes alltid i fysiske omgivelser, men også i sjelen. I siste instans er Sion et menneskelig fellesskap av “de rene av hjertet”, en åndelig tilstand og en holdning til våre medmennesker (se L&p 97:21). Det krever ikke at alle Kirkens medlemmer bor sammen, adskilt fra resten av samfunnet. I stedet strekker Kirkens medlemmer seg etter Sion i mormon-forsamlinger spredt over hele verden.
Overalt hvor siste-dagers-hellige bor, utøver sin religion og tar vare på hverandre, der vil Sion være, et sted for tilhørighet og fellesskap.