I flere generasjoner har det vært et ikon for Jesu Kristi Kirke -- et av kirkens mest kjente kunstverk. Nå vil en kopi av Torleif S. Knaphus' skulptur "Håndkjerrepionerer", som har blitt sett av millioner av besøkende på Temple Square i årenes løp, bli å se på Norsk Utvandrermuseum på Hamar. Mike Terry, Deseret News Torleif Knaphus' skulptur av håndkjerrepionerer forberedes for sin transatlantiske ferd til Norge av noen av hans etterkommere. Et avstøp av originalskulpturen vil få en fremtredende plass ved Norsk Utvandrermuseum. Torleif Knaphus (1881-1965) var en norsk konvertitt til Kirken som utvandret til Salt Lake City i 1905. Der laget han mange skulpturer og malerier, noen av dem med siste-dagers-hellige motiver. Kirken bestilte mange av skulpturene. Foruten håndkjerrestatuen, er kanskje hans aller mest kjent verk monumentet med engelen Moroni som står på høyden Cumorah. Torleif Knaphus var en begavet kunststudent i Norge, hvor han sluttet seg til Kirken og utvandret til Utah i 1905. Han tilbrakte store deler av resten av sitt liv med å skape kunst for Kirken. "Han fikk deg raskt til å føle at hans arbeid ikke var noe viktigere en noen annens," sier hun. Hun minnes en gang i sin fars eldre år at en journalist fra tidsskriftet Life intervjuet ham i atelieret hans i Salt Lake, omgitt av statuer, oljemalerier og leiremodeller. Da han ble spurt hvilket verk som var hans største, pekte han på bilder av sin familie og en stor anetavle som hang på veggen. Han svarte: "Min familie og denne slektsforskningen har vært mitt største livsverk." Det var ikke det svaret journalisten fra Life var ute etter, minnes hans datter, men det gjenspeilte hans verdinormer. Hun sier at hennes far, etter å ha sluttet seg til Kirken, var full av begeistring og ivrig delte ut brosjyrer og bøker om Kirken til familie og venner i Norge. "Nå vil hans håndtverk videreføre denne misjonærkontakten i hans fedreland," sier hun. Allen Gerritsens bror John, familieorganisasjonens formann, sier at hans bestefar brukte en rekke modeller for sitt arbeide, men til faren i håndkjerreskulpturen brukte han blant andre John Rowe Moyle, en håndkjerrepioner og steinhugger som arbeidet på Salt Lake tempel. I sin tale på generalkonferansen i oktober i fjor fortalte president Dieter F. Uchtdorf, annenrådgiver i Det første presidentskap, den inspirerende beretningen om bror Moyle, som mistet et ben etter å ha brukket det i en gårdsulykke. Da han kom seg, skar han ut et trebein som han brukte til å gå de 35 kilometerne fra sitt hjem i Utah Valley for å arbeide på templet hver uke. På generalkonferansen i april 2000 fortalte eldste Jeffrey R. Holland i De tolvs quorum også historien om bror Moyle. Allen Gerritsen sier at familieorganisasjonen for fem år siden fant ut at Norge ikke hadde noen av deres berømte stamfars kunstverker. De satte i gang en pengeinnsamling for å få støpt kopien og donere den til museet i Norge. Han sier at den kommer til å stå på et massivt fundament av Iddelfjord-granitt, som bare finnes i Norge. En benk laget av samme materiale vil stå vendt mot statuen. På avskjedsfesten så Knaphus' etterkommere og inviterte gjester mange av kunstnerens skulpturer og oljemalerier. Mange av dem kom fra familiemedlemmers private samlinger, og det var første gang de så disse kunstverkene samlet på ett sted. Blant kunstverkene var det en byste av president David O. McKay, en byste av Emmeline Wells, medlem av Kirken fra pionertiden og forkjemper for kvinners stemmerett, og en skulptur av Evan Stephens, en av Tabernakelkorets første dirigenter og komponist av Kirkens salmer. Ett av maleriene forestiller familiegården i Norge, som bror Knaphus malte før han utvandret, og hvor familienavnet stammer fra. Knaphus, som er et unikt etternavn i Norge, betyr "hus på en høyde". Plasseringen av skulpturen på museet i Norge viderefører en forbindelse som har blitt pleiet av både familien Knaphus og BYU, sier Erlend D. Peterson, sjef for universitetets internasjonale avdeling og tidligere misjonspresident i Norge. "Håndkjerreskulpturen er et viktig bidrag til museet," sier Peterson. "Direktøren der, Knut Djupedal, er en personlig venn. Han har vært i Salt Lake City tre ganger for å ordne de praktiske detaljene, og han er veldig glad for å få statuen." Erlend D. Peterson sier at donasjonen av statuen er et viktig bidrag til historien om utvandringen av norske siste-dagers-hellige til Utah på 1800-tallet. "Inntil nylig ble den norske utvandringen av medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige oversett av de fleste norske akademikere som ikke var medlem av Kirken," sier han. "For noen år siden overtalte jeg en ledende utvandringsforsker ved St. Olaf College, professor Odd S. Lovoll, til å besøke Utah for å lære om de siste-dagers-helliges utvandring fra Norge til Utah." Professoren brukte tre dager på å intervjue norske innvandrere og etterkommere av innvandrere. Han utga så en bok om norskamerikanere med flere kapitler om de siste-dagers-helliges innvandring, illustrert med et bilde av Knaphus som står ved siden av sin statue av håndkjerrepionerene. BYU har en forbindelse til Norge gjennom stipendprogrammer og en serie gjesteforelesninger. Universitetet har tatt imot en rekke gjester i Utah, som for eksempel statsminister Jens Stoltenberg, prinsesse Märta Louise og Sissel Kyrkjebø, som sang som gjestesolist sammen med Tabernakelkoret. De tre fikk alle en liten kopi av håndkjerrestatuen av familien Knaphus' organisasjon. Richard G. Oman, som lenge har vært kurator ved Kirkens historiske museum hvor den originale statuen fra 1924 nå er utstilt, deltok også på avskjedsfesten. Han sier at arven både er i form av Knaphus' skulpturer og hans liv, en arv som består av å overvinne motgang for å oppnå store ting. Familiens arbeid med å få skulpturen til museet i Norge er en anvendelse av to prinsipper profeten Joseph Smith forfektet, nemlig å styre seg selv i samsvar med korrekte prinsipper og å gjøre godt av egen frie vilje, sier Richard G. Oman.
Retningslinje angående stil:Når du skriver om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vennligst benytt Kirkens fulle navn i første henvisning. For mer informasjon om bruk av Kirkens navn, gå til våre stilretningslinjer på Internett. »Stilretningslinjer.