Slektshistorisk innsamling av data i Norge

Mormonkirken så tidlig potensialet i å mikrofotografere store informasjonsmengder. Den amerikanske teknologien, som var blitt utviklet for å effektivisere arbeidsflyten i bank- og finansinstitusjoner, begynte på 1930-tallet å få fotfeste også i arkivinstitusjoner som hadde behov for å sikre uerstattelig materiale for fremtiden. Allerede i 1938 inngikk kirkesamfunnet avtaler med nasjonalarkiver i Sentral-Europa og startet systematisk filming av personrelaterte arkiver som var relevante for slektsforskning. Før utbruddet av 2. verdenskrig hadde mormonerne ikke rukket å starte noen prosjekter i Skandinavia.

Men rett etter frigjøringen ble fokus også rettet mot oss her nord, og det var tilsynsmannen for Den genealogiske forening i Norge, Hilmar Freidel, som fra sentralt hold i Salt Lake City fikk i oppdrag å undersøke muligheten for å starte opp i Norge. Freidel var en sentral skikkelse med flere tillitsverv innenfor kirkens den gang Oslo gren. Han og kona Paula var profesjonelle genealoger og var særlig opptatt av å organisere det slektshistoriske arbeidet. Hilmar skriver i sitt aller første initiativ, rettet direkte til riksarkivar Asgaut Steinnes, 13. august 1945: “Etter samtalen med Dem i dag festet den tanke seg mer og mer at jeg selv kunne påta meg å fotografere bøkene. Litt øvelse har jeg i fotografering fra før, og så er saken den at jeg som genealog har min lønn enten jeg gjør det ene eller det andre på området. Jeg skal skrive etter et apparat i Amerika, samt film. Jeg antar dokumentfilm er det beste å bruke. Selv om Deres forslag om en dame til å fotografere med arkivets eget apparat godt kan anerkjennes av oss om De heller vil ha den ordning, så om vi da eventuelt kunne få bruke vårt eget apparat selv, og da gjerne i arkivene utenom Oslo?”

Riksarkivar Steinnes må ha vært med på Hilmar Freidels tanker fra første stund og så straks fordelene for Arkiv- verket i det han skisserte. Uten engang å måtte betale for det, kunne vi få beskyttet det mest utsatte og etterspurte materiale, både mot tap i tilfelle krig eller andre katastrofer og mot slitasje og nedbrytning gjennom bruk på lesesalene ved å erstatte originalene med kopier. Kopier kunne også distribueres bredt slik at både mormonere og andre slektsgranskere strengt tatt ikke behøvde å oppsøke lesesalene. I august 1947 kom endelig den formelle henvendelsen fra øverste leder for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge med lista over hvilke arkiver de ønsket at filmingen skulle omfatte, i prioritert rekkefølge: kirkebøker, folketellinger og manntall, skifteprotokoller, og til sist annet materiale av slektshistorisk interesse som går lenger tilbake i tid enn kirkebøkene.

I stor grad var dette materiale som befant seg i landets fem statsarkiv, og begrensningen oppad i tid gikk til ca. 1865-1870. Etter å ha gått en runde med statsarkivarene ga riksarkivar Steinnes 22. september 1947 mormonerne tillatelse til at de kunne starte å filme, men på bestemte vilkår. Blant annet skulle den originale negativfilmen bli Arkivverkets eiendom. Mange kirkebøker fra før 1865 lå fremdeles ute hos sokneprestene. Den siste landsom- fattende avlevering hadde funnet sted i 1929 og den hadde bare omfattet bøker frem til 1840. Derfor tok Riksarkivaren opp med departementet ønsket om en ny landsomfattende avlevering, helst helt opp til 1880-1885. Dermed ble planene om den forestående filmingen kjent utenfor Arkivverket. Ryktet om at Arkivverket var i ferd med å ”utlevere” kirkebøkene til et amerikansk, ”fremmed” trossamfunn spredte seg raskt, og for pressen var dette hete saker. Protester fra alle nivåer i Den norske kirke strømmet inn fra hele landet, og sommeren 1948 gikk med til å samles om en felles protest gjennom Oslos biskop, Eivind Berggrav. I september 1948 skrev han: “At de norske mormoner har ordnet saken ved å overlate kontraktskrivningen med riksarkivaren til en ”Genealogisk forening” – tilsynelatende bare interessert i legal arkiv- og slektsforskning – forandrer ingen ting. Når de har slik bruk for kirkebøkene, er det fordi deres merkelige lære går ut på at en nulevende bare kan la seg døpe ”stedfortredende” til fordel for forfedre i rett oppstigende linje. (…) Synspunktet har åpenbart vært det økonomiske at Staten på dette vis kunne spare penger ved å la disse menneskene få sin vilje. De lar jo Statens arkiv få gratis kopi av alle kirkebokfotoene, og dermed kan vi sikre arkivstoffet bedre enn nu. Men Norge selger vel ikke sine forfedres navn og ære for en slik pris? Oslo biskop oppfordrer herved Kirkedepartementet til å stanse denne fotografering og i stedet å føre opp på statsbudsjettet en årlig bevilgning til riksarkivaren til den arkivfotografering som han anser nødvendig for legitime norske interesser.”

Riksarkivarens ønske om avlevering ble i lys av dette lagt på is, men fotograferingen ble allikevel satt i gang, uten innsigelser fra departemenetet. Et helt nytt kamera var tatt inn fra USA og dels ombygget av firmaet J. L. Nerlien for å tilfredsstille Riksarkivets krav. Den 10. juni 1948 kunne Hilmar Freidel endelig sette seg bak spakene og gjøre sine aller første opptak. Muligens i påvente av en avklaring om kirkebøkene, valgte man å starte opp med folketellingene fra 1801 og 1865 og de eldste manntallene fra 1660-åra og 1701. Freidel fikk anledning til å sitte i arkivet langt utover vanlig kontortid, og utpå høsten ble også kona Paula med for å avlaste ham. For å holde orden på opptakene delte de arkivsakene mellom seg og etablerte hver sin serie: HF og PF.

I løpet av 1949 var de foreløpig ferdige i Oslo. Kameraet ble pakket ned og sendt til Statsarkivet i Bergen hvor de begge arbeidet videre. I 1950-51 fortsatte de som omreisende fotografer i statsarkivene i Trondheim, Hamar og Kristiansand. I mai 1951 kunne de endelig si seg ferdige. Til sammen hadde de da produsert 3662 ruller 35 mm film med i alt 2,5 millioner bilder. De hadde måttet nøye seg med de kirkebøkene som allerede var i statsarkivene, men for å utjevne fraværet av de nyere kirkebøkene, hadde de i stedet filmet duplikatene, klokkerbøkene, helt frem til 1890. Hilmar Freidel hadde alene stått for 2/3 av filmene, og ennå er hans serie den mest ruvende i Riksarkivets mikrofilmsamling.

Til tross for sterk motstand, ikke minst fra dem som skapte kirkebøkene – prestene – ble den første etappen mormonfilming relativt smertefritt gjennomført, og resultatet sto helt i forhold til forventningene. I 1953 ble originalfilmene formelt levert Riksarkivaren og i samarbeid med Nerlien i Oslo ble det produsert kopier til bruk på lesesalene, slik at originalene kunne tas ut av bruk. Fra sin kopi kunne mormonerne produsere kopier for distribusjon innen egne rekker. Mormonkirkens ledelse i Salt Lake City synes det var et ”hårdt forlangende” at Riksarkivet fikk beholde kamerafilmene. Riksarkivar Steinnes må ha fått til noe ganske unikt, for ingen andre nasjonalarkiver i Europa stilte noen gang et slikt ultimatum. De nøyde seg med kopier.

Bare noen måneder senere blusset det opp igjen i pressen. Aftenposten refererte da at både den russiske avisa Izvestija og Moskva Radio skal ha anklaget mormonerkirken for å ha ”mikrofotografert de norske kirkebøker på vegne av det amerikanske statspolitiet FBI”. Verken Riksarkivaren eller andre norske myndigheter kommenterte påstanden. Men den ble tilbakevist fra sentralt hold i Utah med at ”arbeidet med å studere kirkebøkene fant sted lenge før kommunismen ble fastlagt som politisk læresetning”.

Gjennom hele 1950-tallet arbeidet Hilmar Freidel videre med å kartlegge relevante norske arkiver, med tanke på videre mikrofilming. Rapportene han sendte til Utah resulterte i at det i 1958 kom i stand en avtale om å gjenoppta filmingen. Denne ble organisert etter samme prinsipper som sist, men nå med kontinuerlig drift på tre kameraer; ett i Oslo, ett i Hamar, Kristiansand og Stavanger og ett i Bergen og Trondheim. Det var svenske og finske fotografer som betjente kameraene, med Hilmar Freidel som norsk koordinator. Filmene ble sendt til Stockholm for fremkalling og kontroll. Også denne gangen fikk Steinnes sikret seg retten til å beholde kamerafilmene som norsk eiendom.

Filmingen skjedde fra 1959 til 1963. Da var det blitt filmet 3857 ruller med over tre mill. bilder. Materialet var langt mer sammensatt denne gang enn i den første filmingen. I statsarkivene ble kirkebøker som ikke var kommet med 10-12 år tidligere tatt først. Deretter ble folketellingene fra 1875 og 1900 samt militære ruller og emigrantprotokoller tatt. I Riksarkivet ble atskillige hyllemetre med militære ruller og manntall, jordebøker, lensregnskaper, amtsregnskaper, fogderegnskaper og genealogiske samlinger tatt med. Statsarkivet i Trondheim fikk dessuten med tingbøker og lagtingsprotokoller frem til 1800, både for sitt og Statsarkivet i Tromsøs distrikt, i tillegg til noe egenartet materiale for de nordafjelske områdene.

Heller ikke denne runden med filming fikk gå upåaktet hen. I 1960 ble det kjent i pressen at mormonerne igjen var i gang med filming i norske arkiver. Saken fikk sin endelige avklaring i Stortingets spørretime 19. mai 1960, der Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen slo fast ”… at departementet ikkje godt kan setja forbod mot den fotografering av gamalt arkivmateriale som arkivverket har gjeve løyve til.” I 1981 til 1993 ble nye filmer tatt opp. Denne gangen skjedde all filmingen i Oslo ved Kodak Norge AS. Det ble filmet rundt 1,5 mill. nye bilder, av kirkebøker, sjøfartsruller, borgerskapsprotokoller, folketellingslister, skifteprotokoller mv., samlet på tre nyopprettede serier; NOR1, NOR2 og NOR10. Mormonerne kunne si seg svært godt fornøyd, og Norge var det landet de hadde hatt aktiviteter i, hvor man var kommet mest à jour. Arkivverket hadde fått sikkerhetsfilmet mye materiale med dårlig papirkvalitet og høy fare for ytterligere nedbrytning, uten protester fra noe hold.

I de senere åra har Arkivverket bygget opp sine egne tjenester på området. Vi står ikke lenger på bar bakke og er avhengig av ”drahjelp” fra mormonere eller andre til å gjennomføre viktige, nasjonale sikrings- og tilgjenglig- gjøringstiltak. Fra 1990-tallet og frem til i dag har vi selv produsert 7 mill. bilder, like mye som alle mormonfilmingene til sammen. Men det arbeidet mormonerne nedla har vært både initierende og mønsterdannende for våre aktiviteter. Filmsamlingen de har etterlatt holder høy kvalitet, og nå blir de eldste mormonfilmene skannet for å danne grunnlag for digitaliseringen av kirkeboksbilder. Da riksarkivar Steinnes i sin tid sikret oss retten til å beholde originalfilmene, visste han ikke at han dermed skulle komme til å gi oss en ytterligere en eksklusivitet. De originale filmene, uten informasjonstap og forringelse ved kopiering, er det aller beste utgangspunkt for å skape høy kvalitet på de digitale bildene.