Lederen for siste-dagers-helliges lokale forsamlinger er biskopen (eller grenspresidenten for mindre forsamlinger). En biskop har prestedømmet og blir ordinert til en biskops embede av en høyere leder i Kirken. Han har sitt eget levebrød og mottar ingen lønn av noe slag for sin tjeneste i Kirken. Selv om det ikke er en fastsatt lengde på tjenestetiden, er det vanlig at en biskop virker i ca fem år, og deretter går han tilbake til å være et vanlig medlem av menigheten, eller han får tildelt et annet ansvar utenfor den.
Andre prestedømsbærere støtter biskopen i hans plikter, blant annet to rådgivere eller veiledere. I tillegg mottar biskopen hjelp fra et menighetsråd bestående av menn og kvinner som innehar forskjellige store ansvarsområder for menighetens medlemmer, unge og gamle.
Enkelte oppgaver i forsamlingen krever at en prestedømsbærer utfører dem, slik som å velsigne nadverdens symboler på legemet (brød) og blodet (vann), formelt å velsigne syke eller å døpe noen inn i troen. Bare verdige mannlige medlemmer har prestedømmet.
Ansvarsområder som å holde tale til forsamlingen eller holde formelle bønner på møter på vegne av menigheten, krever ikke prestedømmet og deles likt mellom menn og kvinner.
Fraværet av lønnede prester på forsamlingsplan kan være en grunn til at tradisjonen med frivillighet er så godt forankret i siste-dagers-hellige samfunn. Alle forventes å bidra, og det er ingen permanente høyere lokale ledere. En person som er biskop i dag, kan sitte i en klasse neste uke og bli undervist av en som en gang var en assistent.
Det er heller ingen følelse av rang innenfor prestedømmet. Nesten alle menn som er aktive i Kirken, er enten eldste eller høyprest. Disse mennene møtes i grupper kjent som quorum, for ukentlig undervisning, og er organisert for kollektivt å ivareta visse behov, for eksempel omsorg for de fattige eller hjelp til aleneforelderfamilier.