Pressemelding

Til ære for menneskerettigheter

“Det er en viktig stadfestelse av muligheten til å overvinne strid ved hjelp av fornuft og godvilje.” – Mary Ann Glendon[1]

For 66 år siden i dag kom et dokument til verden som ga nytt perspektiv på mellommenneskelige forhold. Det kalles Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og var det første verdensomspennende uttrykket i sitt slag.

Ledere fra forskjellige nasjoner, kulturer, religioner og politiske systemer kom sammen for å fastslå normer for menneskelighet som gjelder for alle overalt. Åpningslinjene erklærer at “menneskeverd” og “den menneskelige families likeverdige og ukrenkelige rettigheter” danner “grunnvollen for frihet, rettferdighet og fred i verden”.[2]

Denne erklæringen vokste frem fra asken etter 2. verdenskrig og holocaust, og ga et felles mål om å utvikle “vennskapelige forhold mellom nasjonene”[3] og å få frem det høyeste og beste i vår felles sivilisasjon her på jorden.

Hva er så viktig med menneskerettigheter?

Alle mennesker, uansett religion, rase, kjønn eller nasjonalitet, er i besittelse av grunnleggende rettigheter ganske enkelt ved å være menneske. De omfatter retten til liv, frihet, sikkerhet, lik beskyttelse av loven og tanke-, ytrings- og religionsfrihet.

Disse menneskerettighetene beskytter de svake mot overgrep og tyranni. De fungerer som en buffer og en autoritet mellom enkeltpersonen og makten. Disse normene og prinsippene utfordrer den naturlige tendensen til å dominere hverandre. Menneskerettigheter hjelper oss å heve oss over den skadelige tanken om at makt blir rett.

Verdenserklæringens styrke ligger ikke så mye i å håndheve disse rettighetene, som i dens rolle som lærer som former idealer, og utgjør en drivkraft til det felles gode. Menneskerettigheter støtter opp under våre forpliktelser overfor hverandre og gir verdighet til hvordan vi arbeider, utøver vår religion, omgås med vårt lokalsamfunn og oppdrar våre barn. Følgelig kompletterer menneskerettigheter vårt offentlige og demokratiske engasjement. Rettigheter uten forhold og ansvar er ikke nok.

Bevar troen, både privat og offentlig

Artikkel 18 i erklæringen er kort, men vektig: “Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne retten omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”[4]

Religionsfrihet er ikke bare et abstrakt begrep som svever i advokater og lovgiveres tanker. Det er noe som rører seg og vokser i hverdagens felles jordsmonn. Vi tar med oss våre trosoppfatninger overalt vi kommer. De former hvem vi er og driver oss til å dele dem med andre. Vi ønsker å påvirke samfunnet og verden rundt oss. På denne måten er vårt private og offentlige liv sammenvevd. Det er virkelig en bedrøvelig frihet som gir oss anledning til å praktisere og uttrykke vår tro i vårt eget hjem eller vår egen kirke, men ikke i det åpne ordskifte i det offentlige rom.

Verdenserklæringens arv

Fastslåelsen av menneskerettigheter er en prestasjon å være stolt av. De spiller en viktig rolle i å håndtere konflikter og forskjeller som er så fremherskende i vår pluralistiske verden. De hjelper oss å være på talefot som sivilisasjon. Målene de fremmer, foredler menneskets eksistens, inspirerer til anstendighet og oppfordrer til ansvarlighet.

Juristen Mary Ann Glendon forklarte: “Praktisk talt hver eneste grunnlov i verden som har en rettighetserklæring, tar utgangspunkt i eller påvirkes på en eller annen måte av kjerneprinsippene som ble ansett for å være grunnleggende” i Verdenserklæringen om menneskerettigheter.[5] Juridiske rammer og moralnormer i land over hele verden har hentet noe fra dette dokumentet. Det bidrar stadig til å gjøre internasjonale relasjoner mer jevnbyrdige.

Verden er langt fra fullkommen når det gjelder å respektere menneskerettigheter. Overgrep og grusomheter finner fortsatt sted, men verdenserklæringen gjør det mulig å hindre, begrense eller redusere dem. I likhet med alt som er verdt å beholde, vil menneskerettigheter alltid kreve vår tro og årvåkenhet.

 

[1] Mary Ann Glendon, Facing History and Ourselves, “Mary Ann Glendon and the Universal Declaration of Human Rights,” 4. aug. 2008.

[2] Verdenserklæringen om menneskerettigheter (vedtatt 10. desember 1948 UNGA Res 217 A(III) (UDHR), forord.

[3]Som over.

[4]Verdenserklæringen om menneskerettigheter (vedtatt 10. desember 1948 UNGA Res 217 A(III) (UDHR), artikkel 18.

[5] Mary Ann Glendon, Facing History and Ourselves, “Mary Ann Glendon and the Universal Declaration of Human Rights,” 4. aug. 2008.

Retningslinje angående stil:Når du skriver om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vennligst benytt Kirkens fulle navn i første henvisning. For mer informasjon om bruk av Kirkens navn, gå til våre stilretningslinjer på Internett. »Stilretningslinjer.