Hvorfor religion betyr så mye: Å gjøre andre til oss selv

Hvorfor tilhører folk religioner? Noen arver en religion ved fødselen, mens andre kanskje konverterer til en. Men før eller siden tar de fleste en bevisst beslutning om å delta i sitt trossamfunn eller ikke. Faktisk er rotformen av ordet religion det latinske “religare”, som betyr å koble eller binde seg til. I en tid som vektlegger personlig frihet, kan vel ingenting virke mindre tiltrekkende enn å “binde” seg til en stor gruppes særegenheter?

Men likevel er det et prinsipp som finnes i mange religioner, at det er lite skille mellom deg og menneskene rundt deg. Jesus Kristus befalte ganske enkelt: “Elsk din neste som deg selv.”[2] Med andre ord består ditt velbefinnende av mye mer enn reservert personlig frihet – det henger også sammen med din nestes velbefinnende. Derfor kan religiøse institusjoner være nyttige knutepunkter der to samarbeidende impulser møtes – ønsket om individuell mening og ønsket om felles tilhørighet. I likhet med alle menneskelige goder, passer disse impulsene inn i en balanse.

Institusjonelle religioner er absolutt ikke den eneste kilde til alt som er godt i verden. Enkeltpersoner kan ha et givende liv mens de i stillhet følger sine egne overbevisninger. I historiens gang har imidlertid ingenting kommet på høyde med organisert religion når det gjelder dens evne til å skape engasjement for bestemte mennesker som bor på bestemte steder.[3] Det er gjennom dette vedvarende engasjementet for andre at religion gjør sitt varige bidrag.

Å være en del av en kirke er mye mer enn bare å gå i kirken. Det kan gi oss identitet, muligheter, ambisjoner, lærdom og mange flere personlige velsignelser. Men disse kommer til enkeltpersoner i den grad de ser utover seg selv til andre. Religion inspirerer samfunnsansvar og paktsinngåelse, ikke basert på egeninteresse, men som et løfte til Gud. Denne “bindende” handlingen er en av de sjeldne tingene i historien som danner sosiale forpliktelser som går utover familie eller stamme. Trosfeller er ofte best i stand til å ta vare på en syk person, reparere naboens hus eller fylle utallige andre hull som vi selv ikke kan fylle. Det er få, om noen, organisasjoner som kan erstatte det fellesskap som finnes i et kirkesamfunn.

Likevel er et av de definerende trekk ved vår tid en tiltagende mistillit til institusjoner, også religiøse. Som følge av dette er mange mer isolert fra familien, lokalsamfunnet og samfunnet forøvrig. Det er så lett å bli oppstykket – å bli avgrenset i øyer av enkeltpersoner uten tilknytning til større foreninger. Forfatteren David Brooks beklaget tilstanden hvor “enkeltpersoner ikke er innlemmet i en fast sosial orden. De lever i en avsondret verden av private valg.”[4]

Samfunn som oppmuntrer til materialisme, individualisme og moralrelativisme, kan fremme det som er blitt kalt “egoets suverenitet”,[5] men svekke andre verdier. Den sosiale tenkeren Michael Walzer maner til forsiktighet: “Denne friheten, energigivende og spennende som den enn er, er også dypt oppløsende, noe som gjør det svært vanskelig for enkeltpersoner å finne stabilt fellesskap og støtte, og svært vanskelig for et samfunn å regne med enkeltmedlemmenes ansvarlige deltagelse.”[6]

Uengasjert individualisme bidrar til den samfunnsutvikling at man er “åndelig, men ikke religiøs”. Dette betyr ofte at troen blir behandlet som en personlig sak, noe andre ikke har noe med. Det behøver imidlertid ikke være en motsetning mellom de to. Man kan være både åndelig og religiøs. Faktisk er de to gjensidig avhengig av hverandre i et rikt religiøst liv.

Som forfatteren Lillian Daniel sier: “Alle kan finne Gud alene i solnedgangen. Det kreves en viss modenhet for å finne Gud i personen som sitter ved siden av deg som har et annet politisk syn, eller når en baby gråter mens du prøver å lytte til prekenen.”[7] Likevel gir nettopp disse ulempene med andre mennesker substans til vår tro, beriker vår menneskelige empati og styrker vår grunnleggende samfunnsånd.

I denne tidsalder med avtagende tillit og sosial oppløsning, vil en tilbakevending til trossamfunnenes hellige forpliktelser gjøre våre lokalsamfunn mer sammensveiset. Når samfunnsstrukturen begynner å bli tynnslitt, kan religionen med sine lagdelte tråder av sosial kapital bidra til å binde den sammen.